Brothers blogg - Pursuit of Happyness
onsdag 17. juni 2009 00:00
Vårt siste tilskudd som teamkjører i Best-teamet Petter, har reist jorden rundt til fjerne eksotiske strøk, på jakt etter det gode (kite)liv, det siste halve året. Han har sendt oss denne rapporten/ reisebrevet fra turen.
Pursuit of Happyness
/ Living Dreams / Vekk / Friår
Jeg måtte vekk.
Etter 12-13 år på skole ville jeg vekk. Men vekk? Hvor da, vekk fra hva? Jo, jeg ville vekk fra alt som hadde med skole å gjøre, og jeg vil vekk fra Norge. Jeg ville reise. Så etter litt om og men endte jeg opp med en reise på 4 måneder. Og jeg skulle innom Australia, Indonesia, Dominikanske Republikk og Aruba. Jeg pakket ryggsekk og kiteutstyr og drog.
Australia
Turen ned til Australia var tung. Jeg skulle dra fra Stavanger til Brisbane. Turen startet søndag 1. februar og jeg kom fram i Brisbane på torsdag den følgende uken. Når du treffer på en snøstorm i London og bussturer på nærmere 20 timer, tar det lang tid.
Da jeg kom fram til Brisbane møtte jeg min søster, Åse, kjæresten, Rudi og en venninne, Guro. Hun har flyttet ned der og jeg skulle besøke henne. Å besøke Åse var hovedgrunnen til at jeg drog til Australia, men jeg måtte jo surfe og kite!
Brisbane ligger ca en time fra den populære og kjente ”Gold Coast”, så det var ikke optimalt å bo i Brisbane der, som en hadde planer om å surfe hver dag. Så det vi gjorde var å leie en bil og kjøre ut til havet i helgene og de dagene søss sluttet tidlig på skolen. Som regel drog vi til Coolangatta for å surfe og Surfers Paradise for å kite! Bølgene her nede er veldig bra! Vinden derimot er noe ustabil og skiftende, det ville nok vært bedre å dratt til vestkysten, eller lenger nord om jeg ville bare kitet. Jeg fikk testet ut begge mine Best Waroos 09, jeg kjøpte 9m og 13 m rett før avreise og inntrykket jeg fikk var veldig positivt!
Australia er et land jeg helt klart vil tilbake til, folk er veldig vennlige og åpne mot turister. Landet er et mekka for backpackere, med bra infrastruktur, gode bussnettverk, og mange mange backpacker hotell og hostel. Det som kan trekke ned noe er at det er relativt dyrt ”down under”.
Dersom målet ikke bare er å surfe, fins det utallige andre muligheter. Jeg kan nevne dykking på Great Barrier Reef, guidet tur inn i ” the outback”, hoppe i fallskjerm og togturen tvers over landet skal visstnok være veldig bra.
Den 28.februar gikk turen videre til Indonesia.
Indonesia
Veien til Indonesia var langt lettere enn til Australia. Avstanden er jo langt mindre og jeg behøvde bare en mellomlanding, Darwin nord i Australia.
I Indonesia skulle jeg være i 30 dager, men jeg hadde bare hotell første uka så jeg var litt spent på hvordan det ville gå! Og det gikk fint.
Første uka var jeg på Bali, ting har en tendens til å bli litt kjedelig i starten når en drar alene. Heldigivs var jeg så heldig å treffe på noen av de norske studentene som holdt til i Kuta området. Kuta Beach og området rundt er egentlig ikke så veldig fint, stranden er helt okey, men vannet er ganske skittent og jeg opplevde å padle mellom plastposer da jeg prøvde meg på surfingen...
Så jeg skulle ønske jeg kunne surfet noen andre steder på Bali, som foreksempel Padang Padang, Dreamland, Impossibles og Uluwatu, men disse stedene er noe krevende og det trengs litt mer en grunnleggende surfekunnskaper for å prøve seg der ble jeg fortalt. Så jeg holdt meg unna der, og brukte tiden min på å treffe mennesker, surfe dersom dagsformen var der den bør vær og gå ut. Nattlivet i Kuta, og da spesielt Legian Street er det absolutt ingenting å si på. Eneste er at det er en del personer på gata som vil selge deg litt av hvert, det er jo bare å si nei og holde seg unna så går det fint!
Etter første uka på Bali ble jeg anbefalt å dra til Gili Trawangan. Trawangan er den største øyen i øygruppen Giliene, men den er veldig liten. Du kan gå rundt den på noen timer!! Øygruppen ligger rett utfor kysten av øya Lombok som er en god del større.
Det som møtte meg da jeg gikk i land på øya var det motsatte av Bali. Lite folk, lite selgere, ingen mopeder eller bilder. Det er forbudt med motorisert transport på øya så det er bare sykler og hestogkjerre som tar deg fra A-B om du skulle være så lat at du ikke orker å gå de meterne.
Planen min var å bo på denne øya i en uke og ta dykker sertifikatet, og deretter dra videre til Lombok i hvertfall en uke. Jeg endte opp med å bli der i 2 uker og dykke nesten hver dag. Når sikten er 25 meter + under vann, og utsikten over vann er lik det du ser på postkort blir det vanskelig å rive seg vekk. I tillegg traff jeg fantastiske folk, bodde billig og spiste god mat.
Øyen er som sagt veldig liten, og du går i en svak, men konstant sving hele tiden. Om kveldene kan du gå opp til ”fjellet” eller rundt på andre siden av øya og se solnedgangen over Bali, den er kanonfin. Atmosfæren der er veldig laidback og ting skjer i slowmotion, men de har bygget en god del dykkerskoler og billige hotell/hostel. De har tilogmed fått plass til en irsk pub.
Etter mine 2 uker på Gili Trawangan bar det tilbake til Bali med noen nordmenn og en svenske jeg hadde blitt kjent med. Vi ble en liten kjerne som hadde det veldig morsomt sammen med road-trips, surfing og uteliv. Den siste uka i Indonesia er den kjappeste jeg har hatt.
Indonesia er mye mer en Kuta Beach på Bali, jeg skulle ønske jeg så mye mer av Bali og drog til Lombok og utforsket den øya, i tillegg ville jeg dratt til Nusa Lembongan. Det som er helt sikkert er at jeg komme tilbake til Indonesia!
Etter Indonesia startet jeg en lang tur i retning Den Dominikanske Republikk. Fra Denpasar fløy jeg til Singapore, der ble jeg i 2 dager. Deretter ble det 1 natt på Manhattan, New York. Tidsforskjellen fra Singapore til New York er ganske stor og følelsen av å lette kl 13.30 og ankomme kl 14.00 samme dag er veldig spesiell.
Jeg ankom Cabarete, Dominikanske Republikk i starten av April.
Min verdens turnè fortsetter!
Dominikanske Republikk
Her nede skulle jeg være i hele 6 uker, denne delen av turen var den jeg hadde gledet meg mest til. Jeg har vært der før, så jeg var intressert i hvor mange av menneskene jeg tidligere hadde truffet fortsatt var der. I tillegg blir Cabarete, som var byen jeg bodde i, regnet som et av de bedre stedene å kite i verden. Og jeg hadde leilighet 50 meter fra stranden!
Så forventnigene mine var store, og opplevelsen skulle vise seg å stå til disse forventingene. Da jeg først ankom var jeg jo helt alene, som jeg har vært tidligere på turen. Noe av det første jeg gjorde var å gå langs Bozo Beach opp til Cabarete sentrum. Bare på den turen traff jeg flere av de lokale folkene jeg hadde truffet tidligere! I løpet av en uke traff jeg folk fra Canada, USA, flere land i Europa og Norge! Jeg ble fort kjent med de nordmennene som gikk på skole der.
De neste ukene skulle vise seg å gå enda fortere enn de i Indonesia. Det ble tilslutt vanskelig å holde kontroll på hvilken dato det var og tilogmed hvilken dag det var. Det ble en del kiting og en god del uteliv. Jeg ble nesten som en av elevene på skolen siden jeg var mye på hotellet deres, de satte opp mange forskjellige turer som jeg meldte meg med på. Dette kunne være tur til restauranten Blue Moon som ligger oppe i fjellene og hvor du sitter på golvet og spiser med hendene fra palmeblader. Og det kunne være catamarantur langs nordkysten med snorkling og lokalmat. Lokalmaten forøvrig er så enkel som grillet kylling og ris, er du heldig får du litt grønnsaker. Som sagt jeg ble en del av klassen, bortsett fra at jeg slapp å gå i timen. Så da de satt inne og hadde forelesning, var jeg og kitet eller solte meg!
Cabarete er en by man må få me seg om en skal til Dominikanske Republikk! Men det anbefales og å dra på road-trip rundt i landet. Man bør dra til Santo Domingo (hovedstaden), Punta Cana, Playa Grande og Puerto Plata. Det er disse stedene du som oftest ser på postkort og lignende. På Playa Grande, for eksempel, er stranden hvit, havet turkis og du sitter i skyggen under palmetrærne som lener seg over stranden. I skyggen er det kanondigg å spise lusnj og drikke Pina Colada fra utskjærte ananas
Det er 5 ting jeg savner fra Cabarete, folket, været, BlueBar, Steakhouse og CafePitu.
Menneskene jeg traff der var noen av de beste på hele turen min. Nesten hver dag var det sol og vind med den mest perfekte temperaturen som finnes. BlueBar er egentlig et skur malt blått og ombygd til en bar, og det som er så genialt at der får du mer drikke for mindre penger enn på alle de andre barene. Steakhouse har den beste, største og billigste biffen jeg noen gang har spist og CafePitu er den cafeen med den kuleste atmosfæren i hele Cabarete, at maten er god er heller ikke dumt!
20 Mai var det atter en gang avgårde igjen, denne gangen skulle jeg til Aruba og treffe Staale lobo fra Kitebrothers og Pål! Men først var det en natt i Miami.
Aruba
Etter ett døgn i Miami med mye taxi og gåing kom jeg fram til Aruba. Der tok Staale Paale og Pål av Stål meg imot på flyplassen. Aruba var tidligere en del av koloniriket til Nederland og inngår i de nederlandske Antillene, det er en egen stat, men er fortsatt underlagt den nederlandske tronen. Øya er ikke stor, kun 3 mil lang og 1 mil bred, vi valgte derfor å leie en bil slik at vi kunne komme oss rundt på øya lettest mulig. Alle snakker nederlandsk og engelsk, men lokalspråket de snakket der nede er noe av det sprøeste jeg har hørt. Papiamento er basert på spansk, portugisisk, nederlandsk, engelsk, fransk og ulike afrikanske språk. Så kan du litt av alle de språkene, kan du i teorien forstå papiamento!
Vi drog til Aruba for å kite. Ikke rart når ryktet sier at det er 360 dager med sol i året og 365 dager med vind, hvilket så ut til å stemme, det var vind vær dag! Den har riktignok sin egen ”rytme” og blåser ikke like sterkt gjennom hele døgnet.
Vi bodde i en liten leilighet med utendørskjøkken og palmetak, bare en vei delte oss og havet, dette var et av de kuleste og mest avslappende stedene jeg har bodd på under hele turen. Dyrelivet på terrassen/kjøkkenet var det heller ikke noe å si på. Vi hadde firfisler, rotter, slanger, papegøyer, hund, katt og maur.
På Aruba ble det 10 dager, og alle utenom et par dager gikk vekk til kiting! Vi kunne kite på helt flatt vann rett utenfor der vi bodde, men forholdene var veldig ustabile så vi valgte en spot et stykke unna der det riktig nok var nesten rett onshore vind, men til gjengjeld var vi ofte helt alene på stranden!
Jeg hadde en flott tid på Aruba, men det er noe som trekker ned totalopplevelsen ganske kraftig, prisen. Det er unødvendig dyrt å bo og spise der nede, i tillegg er hele denne turisøya så amerikanisert at det til tider føltes ut som vi var i USA. Man ser Burger King, McDonalds og Domino’s i hopetall fordelt utover øya. Og ettersom det var ganske dyrt på andre restauranter endte vi ofte opp med å ta lunsjen på enten BK eller Mac’en. Det ble lagd en del måltider på vår utekjøkken for å si det sånn.
Etter Aruba var det ikke mer! Da startet turen hjem, den viste seg å gå lettere enn forventet. Men man kan ikke forvente mye når reiseruten forløpet seg slik :
Aruba-Miami
Miami-London
London-Oslo
Oslo-Stavanger
Dette har vært en uforglemmelig tur, og jeg har truffet mange nye mennesker og fått flere nye gode venner! Jeg har blitt solbrun. Jeg har blitt bedre til å kite, snakke engelsk, surfe, treffe folk (som er et must når en drar alene). Og jeg har blitt fattig.
Men jeg angrer ikke ett sekund på at jeg drog.
Det er mulig at det blir en stund til neste gang, men det blir en neste gang.